Fawsi Adem, regionleder i Handel og Kontor, region Øst

Det som er genialt med konseptet fagorganisering, er at vi kan forhandle kollektivt om hvilke betingelser vi er villige til å selge arbeidskrafta vår for.

Vil ikke arbeidsgiver godta betingelsene vi sammen har blitt enige om å selge arbeidskrafta vår for, så legger vi ned arbeidet fram til vi kommer til enighet. Det er dette som kalles streik.

Dette er ikke bare én av mange ting vi driver med i fagbevegelsen. Dette er selve meningen med å organisere fagforeninger i det hele tatt.

Så godt som alle LO-forbund har derfor som et av sine viktigste prinsipp at: «Bare de medlemmer som interessetvisten gjelder, har stemmerett i spørsmålet om iverksetting, avslutning eller fortsettelse av arbeidsstansen».

I LO Stats styre ble det mandag 17. juni fattet et vedtak som neppe vil stå i historiebøkene som noe stolt kapittel i fagbevegelsens historie. Styret ba Rikslønnsnemnda behandle lønnsoppgjøret i en frivillig lønnsnemnd.

Avstemningsresultatet i statsoppgjøret er bindende. Men på tross av at medlemmene kollektivt nå har blitt enige om at de ikke vil arbeide for de betingelser som er tilbudt, så er det egne demokratiske valgte ledere som nå hindrer medlemmene i å iverksette arbeidsstans, men tvinger dem til å fortsette å jobbe for betingelser de har avvist!

Det ideologiske forfallet på toppen i fagbevegelsen har åpenbart nådd et nytt lavmål. Men like alvorlig er hvor lett de tar på de demokratiske prinsippene. Hva kan vi stole på om vi ikke kan stole på at demokratiet gjelder i vår egen bevegelse?

Hvorfor synes LO at det er greit med en slik holdning til demokratiske prinsipper?

Hvis de slipper unna med å behandle NTL og medlemmene i de andre forbundene i staten på denne måten, hva er det som stopper dem fra å behandle oss andre på samme måten neste gang?