Strømpakker er vel og bra, men de går utenom det grunnleggende problemet. Den første strømpakka fra regjeringa hjalp bitte litt, den siste skjermer enda litt mer mot vinterkulda. Likevel er dette langt ifra nok. Fremdeles vil mange få tusenvis av kroner ekstra på strømregninga. De markedsstyrte kraftprisene får fortsette sin ville ferd. I realiteten er strømpakkene statlig subsidiering, like mye av kraftbransjen som av folk flest, ved hjelp av våre egne skattepenger.

 Det arbeidsfolk trenger er ikke strømpakker som subsidierer kraftbransjen og strømselskapene, men at regjeringa innfører en reell maksimalpris på for eksempel 40 øre/kWh. Hjemmelen fins i Lov om pristiltak og kan vedtas på første møte i statsråd.

 Fremskrittspartiet har snudd trill rundt og innser – fire år på overtid – konsekvensene av ACER-vedtaket som deres egen energiminister sto i spissen for. Partiet foreslår nå det de kaller en makspris på 50 øre/kWh. Sjøl om Frp vanligvis er imot subsidier, liker partiet innblanding i markedsmekanismene enda dårligere. Derfor går forslaget fra Frp ut på å subsidiere strømkundene og aktørene på kraftmarkedet, etter tilsvarende oppskrift som regjeringa.

 En maksimumspris må gripe inn i kraftomsetninga og markedsprisen. Det Frp og regjeringspartiene Ap og Sp driver med er noe annet, i form av en statlig refusjonsordning som ikke «forstyrrer» et kraftmarked som har gått amok.

 Er det mulig å styre strømprisen? Naturligvis er det mulig å ta tilbake politisk kontroll, skjønt det sikkert fører til ramaskrik i kraftbransjen, på kraftbørsen og hos EØS-tilsynet ESA. Ved å bruke Lov om pristiltak kunne regjeringa utprøve handlingsrommet i EØS, for eksempel ved at Norge påberoper seg beskyttelsesklausulen i EØS-avtalen som gir ensidig rett til å treffe tiltak «dersom alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå …». Dette innebærer at norske myndigheter tar tilbake politisk styring over den egenmektige Reguleringsmyndigheten for Energi (RME), gjøkungen som EU og energibyrået ACER har fått plassert på lukket avdeling i NVE.

 LO bør ta regjeringa på ordet: «Handlingsrommet i EØS-avtalen skal tas i bruk med særlig vekt på å sikre nasjonal kontroll på områder som norsk arbeidsliv, energi og jernbane» står det i Hurdalsplattformen. Denne sikringa av nasjonal kontroll over energi og jernbane har vi dessverre sett fint lite til de første nitti dagene med Ap og Sp i regjering.

 Til og med Stein Lier-Hansen i Norsk Industri har forstått at strøm ikke er en alminnelig vare som kan styres av reine markedsmekanismer. LO må forlange en maksimalpris på strøm til industri og forbrukere, likegyldig hva EU og EØS-politiet ESA mener om saken. På sikt må fagbevegelsen kreve strømmen helt ut av markedet og kraftbørsen, slik vi hadde det før Energiloven ble liberalisert.

 Hvis regjeringa fortsetter å være tunghørt og seindrektig, bør LO og enkeltforbunda forberede et tariffoppgjør med tosifra lønnskrav som også utløser automatisk indeksregulering når strømprisen går langt over normalt nivå på rundt 40 øre/kWh.

 Jan R. Steinholt

HK-medlem