På barrikadene for urfolk og natur

Demonstrantene trodde det bare skulle ta et par timer. Målet var at nyhetene skulle vise bilder av koftekledde aksjonister som blir båret ut av politiet. I frykt for å ikke få slippe inn igjen i lobbyen til Olje- og energidepartementet (OED) dagen etter, bestemte de seg for å overnatte. Men ingen av de 16 aksjonistene hadde med seg sovepose, og matpakkene var spist opp.

– Det vi var mest bekymra for den dagen, var om vi skulle klare å få alle sammen inn i lobbyen, men det var jo det enkleste, sier Aslak Heika Hætta Bjørn.

Han sitter på en flaskegrønn sofa hjemme med katta Slayer på fanget og forteller om de første dagene av det som nå er blitt kjent som Fosenaksjonen. Til vanlig jobber han som politisk rådgiver i partiet Rødts stortingsgruppe, men hadde avspasert fra jobb denne siste torsdagen i februar. To av hans hjertesaker kalte: Naturvern og urfolks rettigheter.

– Vi satt helt isolerte den natta, og det føltes som om vi jobbet i motvind, sier han.

500 dager etter at Høyesterett fastslo at reindriftssamene på Fosenhalvøya i Trøndelag blir utsatt for et menneskerettighetsbrudd, gikk aktivistene fra Natur og Ungdom og Norske Samers Riksforbund (NSR) til aksjon. De krevde at vindparken, som er satt opp på beiteområder for reinsdyr uten gyldig konsesjon, måtte rives.

Dagen etter gikk Hætta Bjørn og et par andre ut og satte seg foran flere av inngangene i regjeringskvartalet. Alt for å presse fram en reaksjon.

– Du er objektivt sett verdens mest irriterende menneske når du sitter og blokkerer en inngang og folk må klatre over deg, sier HK-medlemmet nesten unnskyldende.

Dødsskyene

Hætta Bjørns mor er fra Kautokeino, faren er fra Lyngen i Troms. Begge er utdanna ved den tidligere Landbrukshøgskolen på Ås, og begge er samiske. De flyttet til Pasvik i Finnmark da han var ett år gammel, moren hans hadde fått seg jobb i stasjonen som skulle måle strålingen etter Tsjernobyl-ulykken i Ukraina. Dette var særlig viktig med tanke på beiteområdene til reinsdyr i Finnmark.

Hætta Bjørn husker særlig at engasjementet mot «dødsskyene fra Russland» var stort blant befolkningen i Sør-Varanger da han vokste opp.

– Vi kunne stå og se med det blotte øyet hvor dødt det var over grensa, sier han.

Smelteverket i den russiske byen Nikel, bare en times kjøretur unna, spydde ut svoveldioksid og resulterte i sur nedbør som truet naturen.

Men Pasvik hadde ingen videregående skole. Ungdommene måtte reise til Kirkenes, nesten to timer unna.

– Jeg skal innrømme at som 15-åring var det bare kult å flytte ut og komme seg vekk, sier han.

I ettertid har han romantisert oppveksten på den lille plassen med 700 innbyggere, hvor han trygt kunne løpe og sykle fritt. Samtidig var mekking av snøscootere ikke hans greie. På skolen likte Hætta Bjørn norsktimene best. Med slekt i Tromsø kjente han også til hva bylivet hadde å tilby.

I Kirkenes ble Hætta Bjørn mer involvert i Natur og Ungdoms arbeid, særlig da Sydvarangergruvene planla å åpne igjen i 2009.

– Mye av identiteten min er blitt formet i kamp, erkjenner 30-åringen.

Hetsen

Da han flyttet til Tromsø, merket Hætta Bjørn samehetsen i byen.

Hver gang han tok på seg kofta si, kjente han på en spenning på om han kom til å få slengt bemerkninger etter seg. Særlig på kveldstid når folk har promille.

– Vi er en minoritet som ikke nødvendigvis ser så annerledes ut, med mindre vi går ikledd kofte. Da merker man ekstra godt forskjellsbehandlingen, sier han.

I 2019 deltok Hætta Bjørn i den hundre dager lange protestleiren i Kvalsund da selskapet Nussir skulle åpne ei kobbergruve i et område med reindrift. Sammen med hans engasjement for miljøkamp, har også Hætta Bjørns samiske identitet blitt sterkere.

– Slike overgrep er en videreføring av kolonialiseringen av Sápmi (samisk land), sier han med stort alvor.

For ham går det en rød tråd herfra og til oljedepartementets okkuperte lobby.

Selv om ingen snakket samisk hjemme, har Hætta Bjørn alltid visst at han er samisk. Men der han vokste opp var det lite markeringer av det samiske. I arbeidet i Natur og Ungdom ble det tydeligere for ham hvordan miljøovergrep ofte går utover samiske områder.

Rådgiveren

Hætta Bjørn sitter bak et stort skrivebord på kontoret på Stortinget. Kofta er byttet ut med en lysegrå skjorte, mørk dressbukse og et brunt skinnbelte. På beina har han på seg lave skinnsko med en opphøyd tupp. Den fremste delen av skosålen har for lengst skilt lag med resten av skoen.

– Kommager heter de, og det er bare én produsent for denne typen, forklarer Hætta Bjørn om de samiske skoene.

På korktavla henger det julekort fra Dyrebeskyttelsen, gule lapper og kontaktlister over mennesker i regjering og i næringskomiteen. Over et samisk bilde fra Stortingets kunstsamling.

Stillheten på kontoret avbrytes kun av hurtige tastetrykk. Hætta Bjørn jobber med presseuttalelser om en statsstøttet batterifabrikk i Mo i Rana, hvor styret tar ut millioner av kroner i honorarer. Rødt er ikke fornøyd. Et avsnitt markeres og erstattes med et tasteklikk av et annet. Han leser igjen for seg selv.

– Haha, hmh-hmh. Dette er bra, humrer han.

Som politisk rådgiver er Hætta Bjørn en del av støtteapparatet til politikerne. Han jobber tettest på Geir Jørgensen fra Nordland som representerer Rødt i næringskomiteen. Hætta Bjørn må raskt kunne tilegne seg fagkunnskap for å hjelpe Rødt-gruppa med å ta gode avgjørelser. Han må sørge for at journalister og medier hører det stortingsrepresentantene har å si og skriver om det. I tillegg må han skrive forslag og merknader som skal behandles i nasjonalforsamlingen.

Under Fosenaksjonen fikk Hætta Bjørn dobbelt opp. Både gjennom jobben og sitt personlige engasjement som aktivist.

– Jeg gikk fra å være med å lede en aksjon til å prøve å få Rødt sine politikere på den samme pressedekningen. Det var litt merkelig, reflekterer han.

Han syntes likevel det var spesielt spennende å få jobbe i bakgrunnen for politikerne.

– Men det er to litt ulike hensyn, og det var en vanskelig balansekunst å stå i det. Jeg var ganske sliten på slutten der, innrømmer han.

Det har fremdeles ikke kommet noen konkrete løfter fra Olje- og energidepartementet om å rive vindturbinene på Fosen, men Hætta Bjørn mener at det viktigste nå er at det virker som om reindriftssamene kommer til å bli inkludert i prosessen.

Ondt blod

Kommagerne er byttet ut med svarte Dr. Martens. Hætta Bjørn ser fram mot ei helg med en annen lidenskap. 30-åringen er for flere i den norske rock- og punkscenen kjent som frontfigur i den kritikerroste hardcorekvintetten Ondt Blod.

Det er fem år siden sist finnmarkingene ga ut et album. Nå befinner de seg i en kjeller ved Akerselva og jobber med nytt materiale før helgas studiobesøk. Arbeidet med den tredje skiva har nettopp begynt, og lukta av Mango-IPA henger i lufta i det lydisolerte rommet. Det er fremdeles tidlig i prosessen, men Hætta Bjørn vræler til nye takter og tester ut nye ting.

Som regel kommer tekstene etter hvert som grooven finner mer form og struktur i studio. Men akkurat som ingen av bandmedlemmene ble overrasket da de fant ut at Hætta Bjørn var med på å okkupere Olje- og energidepartementet, blir de heller ikke overrasket om tekstene hans handler om urfolks kamp.

Den eneste gangen noen i bandet har vært bekymra for om han kom til å rekke spillejobben, var da han og andre aktivister fra Natur og Ungdom hadde lenket seg fast for å forhindre anleggsarbeidet på Engebøfjellet på Vestlandet i 2016.

Det var styrken og råskapen i musikken som lokket Hætta Bjørn da han som tolvåring satt med kompisene med TV-spillet «Tony Hawk’s Pro Skater». Soundtracket til skate-spillet var fylt med vrengte gitarer og skrik i form av punk- og hardcoreklassikere. Det gikk ikke lenge før punkbandet Heika and the Paranoids ble en realitet, og under studietida i Tromsø ble Ondt Blod stiftet.

Engasjementet for miljøet og urfolkets rettigheter har han både med seg inn i sangtekstene og når han står på scenen. Ofte iført en kofte. Hætta Bjørn klarer ikke helt å gi et godt svar på hvorfor han oppsøker scenen.

– Jeg vet ikke helt hvor dette eksponeringsbehovet kommer fra, men det å stå på scenen og skrike er deilig, sier han.

Kick på kritikk

I fjor spurte ei venninne ham om ikke han kunne tenkt seg å skrive en anmeldelse for nettstedet «scenekunst.no». Hætta Bjørn trengte ikke lang betenkningstid.

– Nå har jeg kick på kritikk. Det hadde jeg ikke sett for meg skulle skje, sier han og ler.

Hætta Bjørn vokste opp med onkler som satte opp teater og forteller at han nok har blitt dratt mer med på teaterforestillinger enn andre unge.

– Teater er interessant fordi det er et kunstnerisk uttrykk som kun skjer der og da foran deg. Du tvinges til å ta stilling og kan ikke bare sitte og sjekke mobilen, som når du sitter med en TV-serie, sier kritikeren.

– Hva betyr skriving for deg?

– Jeg syns at skriveprosessen er noe av det mest interessante og kreative som finnes. Det er muligheten til å utforske ideer, tenke lengre tanker og sette ting i sammenheng, sier han.

Det er også den delen han er mest glad i sin daglige jobb som rådgiver.

HK-klubb og vinklubb

Aslak Heika Hætta Bjørn klarer ikke å sitte på hendene. Når det letes etter folk til styrearbeid, har han vanskelig for å si nei.

– Jeg har akkurat kommet meg ut av borettslagsstyret. Nå er det bare et nytt verv som styremedlem i Norsk kritikerlag. Og så er det vervet i samisk programråd, men det er jo bare gøy. Ja, og så sitter jeg i valgkomiteen til Naturvernforbundet, med det er vel det, sier han og lar det henge litt i lufta.

Vininteressen hans har også resultert i en vinklubb på jobben. Hver måned rullerer tre kolleger på å kjøpe inn en dyrere flaske vin som drikkes sammen på en fredag. Gjerne over en diskusjon. Aslak elsker diskusjoner, og det er lite han er redd for å ta opp. Til og med de ubehagelige spørsmålene.

– Jeg sitter også i klubbstyret på jobben, og å forhandle lønn er selvfølgelig ubehagelig. Men akkurat som å sitte i borettslagsstyret ikke er det gøyeste, er det nødvendig. Man må engasjere seg hvis man vil endre verden.