Lene Svenning

lene@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

brian@lomedia.no

– Du er helt alene og må finne ut av alt selv og lese deg opp.

Nei, Igor Barac snakker ikke om hvordan det var å bli tillitsvalgt på jobben, men om favorittspillet sitt; Bloodborne.

Han er så stor fan at hele den venstre armen er dekket av scener inspirert av actioneventyret.

Barac er tillitsvalgt i popkultur-butikken Outland. Det var i fjor han og kollegene organiserte seg i Handel og Kontor (HK). I høst fikk de tariffavtale.

Å melde seg inn i HK og få tariffavtale var svaret på de ansattes frustrasjoner over uklar arbeidsfordeling og manglende stillingsbeskrivelser. Barac var den som tok kontakt med HK etter at en kollega hadde googlet seg fram til at det var riktig forbund.

Siden gikk det slag i slag med møter og organisering. De ansatte var forberedt på å streike for å få avtalen på plass. Barac er glad de slapp.

– Det hadde betydd at arbeidsgiveren vår ikke var interessert i et samarbeid med oss. Nå er jeg optimistisk.

Vi besøker Barac hjemme i leiligheten han og kjæresten leier like ved Ullevaal stadion i Oslo. Han har forberedt seg på at vi skal komme.

På salongbordet har han satt fram skåler med kjeks, sjokolade og seigmenn, verten tilbyr kaffe og te. I stua står både gaming-stasjonen hans og pulten til samboeren Marte.

De hvite Billy-hyllene i stua er fulle av bøker, stort sett science fiction og psykologi, samt tegneserier og plastfigurer av Spiderman og andre karakterer fra spillene og seriene de begge er opptatt av.

SPILLER: Igor Barac bruker mye av tida si på dataspill. Favorittspillet er Bloodborne.

Brian Cliff Olguin

Bolle

Han husker godt flyturen fra Serbia til Norge i 2006. Igor Barac var ti år gammel.

Nå skulle også han og faren flytte til Oslo, mora hadde reist noen måneder i forveien, hun hadde fått jobb her.

– Det var skummelt. Jeg følte at jeg ble dratt ut fra alt og var redd for å bli ensom, for ikke å få venner. Jeg visste ingenting om Norge.

Serbia var i krig på 90-tallet. Barac har bare vage minner om det.

– Noen bygninger i byen vår ble bombet, men foreldrene mine skjermet meg. Jeg har opplevd lite krig, sier Barac og nærmest unnskylder den lite traumatiserte barndommen sin.

Barac begynte på mottaksklasse på Majorstua, et stykke unna Bøler hvor han og familien bodde.

– Jeg kunne bare et par ord norsk.

– Hva var det første?

Han tenker seg om.

– «Bolle». Det hadde jeg aldri spist før jeg kom til Norge. Moren min sa at det var veldig godt og at det selges overalt.

Barac lærte det nye språket fort, i alle fall etter at han fikk beskjed av læreren om å la være å snakke engelsk i timene.

– Jeg var flink i engelsk. Det lærte jeg gjennom å se på TV-kanalen Cartoon Network.

TIDLIG MINNE: Her er Igor Barac to år gammel og på ferie med moren og bestemoren i Herceg Novi i Montenegro. Dette er et av de første minnene han har, forteller Barac.

Privat

Spiderman

Etter et år i mottaksklassen, var Barac på plass på skolen på Bøler. Klassekameratene synes det var gøy med en ny gutt i klassen, og sammen utforsket de Østmarka, badet i Nøklevann og spilte basket sammen. Og dataspill.

Barac reiser seg og finner fram det første dataspillet sitt. Spiderman til Playstation 1.

– Jeg har alltid likt superhelter. Spiderman var den største. I barnehagen likte jeg å kle meg med blå shorts og rød T-skjorte – fargene til Spiderman.

Han smiler. Og forteller at Daredevil har blitt en større favoritt enn Spiderman. Denne superhelten er advokat om dagen og fanger skurker om natta. Han har makt til å bekjempe ondskap.

Barac forklarer at karakterene fra Marvel, forlaget bak blant annet Spiderman, er lette å identifisere seg med. De lever også ordinære liv med vanlige problemer, i tillegg til å være superhelter.

– Jeg har alltid hatt lyst til å være en superhelt. De er jo et slags ideal og kan være til inspirasjon.

Han forklarer nærmere. Når Daredevil bruker mye tid på å være bekjempe skurker, forsømmer han vennene sine.

– Det lett å bli så fokusert på det som skjer på jobb eller andre steder. Det er viktig å finne en god balanse mellom ansvaret for det du driver med og folka du har i livet ditt. Det har jeg lært av Marte; du er ikke født som et godt menneske, det må du jobbe aktivt med å være.

GAMER: Barac elsker dataspill som utfordrer ham til å lete etter svar.

Brian Cliff Olguin

– Vi er alle nerder

Igor Barac begynte å jobbe i Outland på tampen av 2018.

– Jeg hadde vært Outland-turist i mange år. Jeg og vennene mine pleide å dra dit for å se på ting, vi hadde ikke så mye penger.

Én dag hang det et oppslag i butikken om at de trengte julehjelp. Barac fikk jobben og kunne slutte å jobbe i fiskedisken på Meny – dette var gøyere.

Etter jul fikk han tilbud om å fortsette i en deltidsstilling. Det passet fint ved siden av engelsk-studiene på universitetet.

Etter at han ble ferdig med bachelor-graden for tre år siden, har Barac jobbet fulltid i butikken. Han har vært varegruppe-ansvarlig, assistent i effekt-avdelingen, jobbet i varemottaket og i nettbutikken.

– Jeg ville ha fast jobb mens jeg prøver å finne ut av det.

For planen er å ta opp studiene igjen. Kanskje begynner han på en master i teknologi, innovasjon og kunnskap. Men hva annet han kan tenke seg å jobbe med, nei, det har han ingen anelse om.

– Folka jeg jobber med i Outland er sammensveiset, jeg har fått venner der. Vi har like interesser, vi er alle nerder. Det er en veldig kul butikk, med kule varer.

Å bli organisert og få tariffavtale har også bidratt til å styrke fellesskapet.

– Folk snakker mer sammen nå.

«Modding»

For sju år siden møtte Igor Barac kjæresten Marte, i grammatikk-klassen da begge studerte engelsk. Og for tre år siden flyttet de sammen i leiligheten på Ullevål.

Paret deler interessene for tegneserier og spill. I tillegg er de kolleger på Outland. Hun har jobbet deltid i butikken det siste halvannet året, men på en annen avdeling enn samboeren.

– Vi holder det profesjonelt på jobb. Men det er hyggelig å ta følge fra jobb, handle og gå hjem og lage middag.

De to er også glad i å gå tur sammen. Men noe har Barac for seg selv; gleden av å lage musikk.

Han finner fram en sampler, en maskin han bruker til å lage hiphop-musikk med, og forklarer hvordan han bruker den. Fotografen skjønner i alle fall hva Barac snakker om.

– Jeg er glad i å være kreativ; lage musikk, tegne, drive med «modding».

– Modding?

Det handler om å modifisere, endre på ting i dataspillene, forstår vi. Nesten.

Barac liker også å se filmer og TV-serier. Om igjen og om igjen. Blant favorittene er The Wire og Sopranos.

– Først ser jeg dem for fortellingen. Så begynner jeg å legge merke til detaljene. Det er alltid noe nytt. Jeg er glad i å gå dypt inn i ting.

SLEEVE: Den ene armen hans er fylt med forskjellige tatoveringer som denne japanske dragen.

Brian Cliff Olguin

Europeer

Hvordan ser Barac på seg selv – en han norsk, serbisk eller norsk-serbisk?

Han tenker en stund før han svarer.

– Jeg har aldri tenkt sånn på det. Jeg føler at verden er helt åpen – kanskje er jeg en europeisk borger? Jeg har aldri følt meg spesielt knyttet til en nasjon, men mer til idealene, til demokratiet.

I Norge snakker Barac serbisk kun med foreldrene sine.

– Jeg har et inntrykk av at jeg snakker serbisk som en femteklassing.

Han har pleid å besøke familie og venner i Serbia en gang i året – bare avbrutt av pandemien. Barac elsker varmen i Serbia, men liker de lyse sommernettene i Norge bedre enn de serbiske bekmørke. Og selv om det har tatt noen år, liker han vinteren her til lands.

Og er det én ting han savner fra sitt gamle hjemland, er det bestemors kaker. Han prøver å forklare, men ender opp med å google.

– Sånne!

Han holder fram telefonen og viser fram et bilde av det vi blir enige om ligner på norske vannbakkels.

– Jeg går opp noen kilo hver gang jeg er i Serbia.

Tenke nytt

Barac føler seg privilegert med å vokse opp to steder.

– Det har gitt meg større åpenhet og empati. Menneskene er like. Alle vil være glade og trives.

Selv har han venner av alle slag. At han kan snakke med alle typer mennesker, tror han gjorde ham til en naturlig tillitsvalgt på jobben.

Nå har Barac som mål å få bedre struktur på arbeidsplassen. Med tariffavtale på plass har de ansatte mulighet til å påvirke.

– Vi har ingen oppskrift, vi må prøve å være kreative. Er det noe som ikke funker, må man ikke gi seg, men finne andre måter å gjøre det på. Det er i alle fall slik jeg gjør ting.