Den såkalte IA-avtalen ble inngått mellom arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonene og myndighetene i 2001. Ved hjelp av ulike virkemidler fra myndighetene skulle partene i arbeidslivet oppnå tre mål: Å redusere sykefraværet med tjue prosent, få flere med redusert arbeidsevne i jobb, og å øke den forventede pensjonsalderen. Slik skulle flere komme ut i jobb og samfunnets trygdeutgifter reduseres. Ved å inngå avtalen lovet regjeringen til gjengjeld å ikke svekke sykelønnsordningen.

Ett mål innfridd
Men hvordan har det egentlig gått? Det totale sykefraværet i dag er på omlag det samme nivået som før avtalen ble inngått for åtte år siden, rundt sju prosent, og har økt det siste året med 0,2 prosent. Sykefraværet i IA-bedriftene er imidlertid redusert etter at de har inngått avtalen. Det er tydeligst i privat sektor.

Det totale sykefraværsnivået bekymrer imidlertid myndighetene. Utgiftene til sykefravær er høye, først og fremst for staten.

Målet om å inkludere personer med redusert arbeidsevne er heller ikke innfridd. Den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen har imidlertid økt med om lag seks måneder – kravet er innfridd. Det gir en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst, men Sintef, som har evaluert IA-avtalen, mener det er vanskelig å avgjøre om økningen skyldes avtalen eller utviklingen på arbeidsmarkedet. Arbeidsmedisiner Ebba Wergeland mener økningen i de eldstes yrkesdeltakelse startet på 90-tallet, altså lenge før IA-avtalen ble inngått.

Slik kom avtalen i stand
Bakgrunnen for at IA-avtalen ble opprettet for åtte år siden, var bekymringen for det som ble ansett for å være et høyt sykefravær. Det regjeringsoppnevnte Sandman-utvalget la fram sin innstilling høsten 2000. Utvalget hadde utredet årsakene til sykefraværet, og foreslo tiltak for å begrense det. Det mest kontroversielle forslaget var å svekke sykelønnsordningen, ved å la både arbeidstakere og arbeidsgivere betale mer av regninga. Forslaget møtte stor motstand.

Med Sandman-utvalgets innstilling på bordet satte partene i arbeidslivet seg sammen med myndighetene og forhandlet fram IA-avtalen. Den innebar en fredning av sykelønnsordningen, men dersom ikke målet om å redusere sykefraværet med tjue prosent ble innfridd, var en svekkelse av ordningen et ris bak speilet.

IA-avtalen ble evaluert i 2005. Da hadde sykefraværet gått litt ned, mens det ikke hadde lyktes å få flere med redusert arbeidsevne ut i jobb eller å heve pensjoneringsalderen. Likevel ble avtalen videreført.

Forhandlinger i gang
Dagens avtale om et inkluderende arbeidsliv gjelder ut 2009. Nå har partene startet reforhandlingene av avtalen. En ny avtale ligger forhåpentligvis på bordet i midten av desember. LO-sekretær Trine Lise Sundnes representerer LO i de innledende forhandlingene. Hun har tro på at de kommer i mål, selv om to av tre mål i avtalen ikke er innfridd.

– Det er en tverrpolitisk enighet om at IA-avtalen skal forlenges, og det er enighet om det blant arbeidslivets parter. Vi skal gjøre vårt for å bidra til en best mulig IA-avtale med hovedfokus på å skape et mer inkluderende arbeidsliv, sier hun.

Også NHOs representant i arbeidsgruppa som har startet forhandlingene er positivt innstilt.
– Ja, vi vil gjerne ha på plass en ny IA-avtale. Vi mener det er en riktig og viktig måte å jobbe på, sier Liv Ragnhild Teig, avdelingsdirektør i NHOs arbeidslivsavdeling.

Fortsatt fredning
I etterkant av regjeringens framlegg av statsbudsjettet for 2010 har debatten om sykelønnsordningen blusset opp. Representanter for høyresiden i norsk politikk har nok en gang tatt til orde for å innføre karensdager for å redusere det offentliges utgifter. Det mener LO-sekretær Trine Lise Sundnes er helt feil vei å gå.

– Debatten handler i stor grad om de som skulker og lurer seg unna. Men det er ikke kortidsfraværet som er problemet, det er langtidsfraværet som øker. Og det vil for eksempel ikke karensdager, som er et dårlig system, kunne gjøre noe med, påpeker hun.

Sundnes garanterer at LO ikke vil være med på endringer i sykelønnsordningen.
– Sykelønnsordningen er fredet, det er selvet limet i IA-avtalen. Vi kommer ikke til å godta endringer i den. Det blir ingen ny IA-avtale uten freding av sykelønnsordningen, understreker hun.

Bråket i 2006
Regjeringen har prøvd å endre sykelønnsordningen før. Det ble det mildt sagt rabalder av. I 2006 la regjeringen fram et forslag om å endre sykelønnsordningen slik at arbeidsgiverne skulle ta mer av regningen. Daværende LO-leder Gerd-Liv Valla og tidligere NHO-sjef Finn Bergesen jr. gjorde felles front mot arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen. De karakteriserte forslaget hans som et diktat og et brudd på IA-avtalen, som forutsetter at slike planer skal drøftes med partene. Kort fortalt: Arbeiderpartiet ble tvunget i kne, og trakk tilbake forslaget sitt. Dramaet, som ble grundig dekket i de fleste mediekanaler, ble sett på som en styrkeprøve hvor Gerd-Liv Valla gikk seirende ut, og Jens Stoltenberg ble ydmyket. Enkelte spekulerte til og med i at dette var noe av grunnen til at Valla ikke fikk støtte fra den kanten da hun måtte trekke seg som LO-leder året etter.

Soria Moria
Regjeringen legger også opp til at IA-avtalen skal forlenges. I den nye Soria Moria-erklæringen står det: «Regjeringen vil opprettholde arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen og videreutvikle avtalen om et inkluderende arbeidsliv for å forebygge utstøting og fremme inkludering i arbeidslivet». Formuleringen ser ut til å sikre IA-avtalens framtid. Men den sier ingenting om sikring av arbeidsgivernes bidrag til sykelønnsordningen, og det var det som var temaet i 2006.

Statssekretær Jan-Erik Støstad i arbeidsdepartementet vil ikke utdype innholdet i dette punktet i Soria Moria-erklæringen.
– Vi kommer til å drøfte hele IA-avtalen, og sykefraværet er en viktig del av det. Det vil det være naturlig å diskutere i arbeidsgruppa som har startet forhandlingene, og ikke med HK-Nytt, sier han.

Støstad sier at regjeringen ser et potensial i en ny IA-avtale, og at de satser på å komme i mål med forhandlingene med partene i arbeidslivet innen fristen.

Endringer i sykelønnsordningen?
LO-sekretær Trine Lise Sundnes har ikke tro på at regjeringen vil komme med et forslag om å legge en større del av regningen over på arbeidsgiverne. Det vil bare bety at bedriftene vil bli mer ekskluderende i rekrutteringen av ansatte, og at de som har redusert arbeidsevne heller vil havne på trygdebudsjettet.
– Hvis du klemmer ett sted, tyter det ut et annet sted, sier hun.

Heller ikke Liv Ragnhild Teig i NHO tror at regjeringen vil foreslå endringer i sykelønnsordningen.
– Nei, det ville være overraskende, sier hun.

Tidligere forbundsleder i Norsk Transportarbeiderforbund, Per Østvold, er ikke like sikker.
– Det er åpenbart at Jens Stoltenberg driver og tenker på det samme forslaget som Gerd-Liv Valla slo tilbake, mener Østvold.

Han mener at en ordning med større bidrag fra arbeidsgiverne vil bane vei for innføring av karensdager.
– Arbeidsgiverne vil ikke at arbeidstakerne skal ha full lønn under sykdom. Det er et ideologisk standpunkt, framholder han.

Tro på avtalen
Både LO og NHO har tro på IA-avtalen, selv om ikke målene er innfridd. Trine Lise Sundnes mener det er feil å henge seg opp i at sykefraværet skal reduseres med tjue prosent.
– Jeg er ikke ekstremt opptatt av tallet tjue, men av prosessene som foregår i virksomhetene. Selve konstruksjonen i IA-avtalen er en suksess, sier hun.

Sundnes mener partene i IA-avtalen må fokusere på sykefraværet som er knyttet til arbeidsmiljøet, som hun anslår dreier seg om 40-50 prosent av totalen.
– Det må vi kunne gjøre noe med, det har vi mulighet til å begrense, sier hun.

Arbeidsmedisiner Ebba Wergeland tror ikke sykefraværet har så mye med dårlig arbeidsmiljø å gjøre, men med de fysiske kravene i jobben. Dessuten:
– Grunnlaget for arbeidsrelatert fravær på grunn av slitasjeskader og muskelsmerter er gjerne skapt for 10-20 år siden, og de blir dessverre ikke borte igjen over natta, sier hun.

Sundnes peker på at sykefraværet i IA-bedriftene som har jobbet systematisk over tid har gått ned selv om det nasjonale målet ikke er nådd.
– Helse, miljø og sikkerhet i bedriftene er et langsiktig arbeid som ikke gir umiddelbare resultater, sier hun.

Også Sintef konkluderer i sin evalueringsrapport fra 2009 med at potensialet i IA-avtalen fremdeles er stort, men at strategiene må tilpasses bransjene og størrelsen på bedriftene.

Samarbeid gir resultater
Sundnes framholder også at delmål to i avtalen, om å inkludere flere med redusert arbeidsevne, er halvveis oppfylt. Av de som har vært sykmeldte over tid, er langt flere enn tidligere tilbake i arbeid. De som står helt uten tilknytning til arbeidslivet har imidlertid ikke fått det lettere.

LO-sekretæren vil absolutt ikke være med på at IA-avtalen er mislykket.

Heller ikke NHOs representant i IA-forhandlingene fokuserer på tjue prosents reduksjon av sykefraværet. Liv Ragnhild Teig er imidlertid ikke i tvil om at sykefraværet er for høyt. Men hun tror det er mulig å få bukt med.
– Der hvor bedriftene og Nav jobber godt sammen får vi resultater. Det betyr at IA-metoden virker. Det gjelder å ha gode virkemidler, det gir gode resultater, framholder Teig.

Kritiske røster
For enkelte er det ingen overraskelse at målet om reduksjon av sykefraværet ikke er innfridd. I 2001 hevet flere kritiske røster seg mot målene i IA-avtalen. Tidligere forbundsleder Per Østvold var en av dem. Han mente fagbevegelsen satte sykelønnsordningen på spill ved å satse på at sykefraværet skulle gå ned tjue prosent på fire år. Østvold er kritisk også til IA-avtalen i dag, men mener at den bør videreføres. Men målet om tjue prosent reduksjon av sykefraværet bør skrinlegges, mener han.

– Jeg mener det var blåøyd å tro at det kunne oppnås på kort sikt, sier han.

Østvold stiller spørsmål ved om sykefraværet er for høyt, og svarer selv på spørsmålet.
– Jeg mener ikke det. Arbeidslivet har blitt tøffere, det finnes knapt jobber til de som er delvis friske, gamle eller slitne. Med et slikt arbeidsliv og en høy yrkesdeltakelse i befolkningen er det naturlig at vi har et slikt nivå på sykefraværet. Og vi har råd til det, sier han.

Østvold mener likevel det bør settes inn tiltak for å redusere sykefraværet. Fordi arbeidslivet bør bli mer inkluderende.

Ikke for høyt
Arbeidsmedisiner og forsker Ebba Wergeland er som Østvold heller ikke overrasket over at sykefraværet ikke har gått ned. IA-avtalens tre delmål står i motsetning til hverandre, mente Wergeland i 2001 og hun mener det samme i dag. Hun advarte mot å tro at man kunne redusere sykefraværet med tjue prosent og samtidig få folk med redusert arbeidsevne inn i arbeidslivet.
– Det finnes to måter å få ned sykefraværet på. Den ene er å redusere ytelsene, den andre ved høy arbeidsledighet, sier hun.

Hun belegger påstanden med å vise til to perioder hvor fraværet var lavere enn i dag, nemlig på 90-tallet hvor arbeidsledigheten var høy, og rundt 2004, da legene fikk beskjed om å gradere sykmeldingene.

Wergeland er oppgitt over påstandene om at sykefraværet er skyhøyt.
– Hvis du ser på statistikken fra 70-tallet og fram til i dag kan du se at sykefraværet er ganske stabilt. En bitteliten økning er det, men det mener jeg først og fremst skyldes en eldre befolkning. Og det visste vi jo på forhånd at den ville bli, sier hun.

Wergeland mener debatten om sykefraværet nettopp er startet for å skape en stemning rundt reforhandlingene av IA-avtalen.
– Er sju prosent skyhøyt? Hvor tar de det fra, spør hun.

Inkludering gir høyere sykefravær
Arbeidsmedisineren har tidligere uttalt at sykefraværet er for lavt. Hva mener hun egentlig med det?
– Det jeg mener er at alle skal kunne delta i produktivt arbeid, uavhengig av funksjonshemninger. Flere med helseproblemer burde får en sjanse i arbeidslivet – dermed vil sykefraværet øke, mener hun.

– En bedrift som er inkluderende, altså har ansatt folk med ulik funksjonsevne, har nødvendigvis et høyt sykefravær, men en bedrift som bare rekrutterer folk med liten sannsynlighet for å bli syke, vil ha et lavt sykefravær, utdyper Wergeland.

Hun er skeptisk til IA-avtalen.
– Praktisk talt alle tiltak er individrettet, mens muligheten til å tilrettelegge for den enkelte på arbeidsplassene har blitt mindre i løpet av de siste ti årene, sier hun.

Ebba Wergeland frykter også for sykelønnsordningens framtid. Hun tror myndighetene igjen vil prøve seg med å legge en større del av den økonomisk byrden på arbeidsgiverne – som igjen vil prøve å legge den på arbeidstakerne. Derfor har hun et eget forslag til endringer i ordningen:
– Fjern hele arbeidsgiverperioden, og øk heller arbeidsgiveravgiften. Det vil bety at arbeidsgiverne må dele på utgiftene ved å ha et inkluderende arbeidsliv, framholder hun.

Wergeland tror det er bare én organisasjon som vil ha makt nok til å stoppe endringer i sykelønnsordningen – LO, helst i allianse med de andre arbeidstakerorganisasjonene.

Forhandlingsfristen går ut ved årsskiftet.